BLUES
BLUES //
THE HISTORY
Av «blue», nedtrykt, to have the blues, å føle seg deppa. Musikkform som vokste fram blant de svarte i sørstatene i USA i løpet av 1800 tallet. Dels kom den fra arbeidersanger som ble sunget på jordene og plantasjemarkene i slavetiden, og dels fra sanger som oppstod i fritid og fest. Naturlig nok er de afrikanske røttene dype. Tekstene kunne ofte være sterkt preget av improvisasjon, og bestod som oftest av trelinjede vers på rim der de to første linjene var nærmest like.
Antallet takter i hvert vers kunne variere, men det typiske ble etter hvert tolv takter. Typiske er også de såkalte «blue notes», som oppnås ved at man drar eller «bøyer» strengen på gitaren.
I 1912 ble de første bluessangene utgitt på noter, og en av dem var Memphis Blues av W.C: Hardy, som urettmessig har fått tittelen blusenes far (selv om han var viktig nok). blues er i utgangspunktet folkemusikk. I 20 åra begynte de første bluesplatene å komme og glimrende utøvere som Ma Rainey og Bessie Smith ble svært populære. De ble ofte akkompagnert av jazzmusikere som Fats Waller og Louis Armstrong: Blues og jazz er uatskillelig.
Av pionerer blant bluessangere og gitarister kan nevnes Big Bill Broonzy, Charley Patton, Son House og Robert Johnsen. de fleste kom fra Mississippi og Arkansas, men størrelser som Lightnin Hopkins og T Bone Walker trådte sine barnesko i Texas.
Utover på 1900 tallet dro mange svarte nordover mot de store byene, både for å finne arbeid og for å slippe unna den tyngende diskrimineringen i sørstatene. En del bluessangere dro samme vei og mange havnet i Chicago. Naturligvis endret bluesen, som i utgangspunktet var bygdemusikk, karakter i nye omgivelser.
Fremfor alt ble den elektrisk og en rytmeseksjon med bass, trommer og piano inntok etter hvert en viktig plass. Chicago blues ble et begrep i slutten av 40 årene, og blant de fremste stilskaperne var Muddy Waters, Howlin Wolf, Willie Dixon fulgt av bl.a. Buddy Guy og Junior Wells. For øvrig fantes det bluesgiganter andre steder også. BB King og John Lee Hooker som begge var fra Missisippi slo seg ned i henholdsvis Mephis og Detroit. Alle disse fikk enorm innflytelse på hvite rockemusikere, og dermed på rockens utvikling.
For å si det med Muddy Waters: «The blues had a baby and they called it rock`n roll»
BLUES:
Sannsynligvis den første individuelle sangform hos de svarte amerikanerne. Tekststrofen består av tre vers, hvorav de to første er like, mens det tredje er et svar på, eller utdyper de to første. Bluesen går oftest i 4/4 takt i et 12 takters skjema.
BOOGIE:
En blues form hvor i første rekke John Lee Hooker og Canned Heat har ledet an som forbilder. Elektrisk forholdsvis tung blues, som har hentet mye av rytmeformen fra jazzens boogie woogie stil.
CAJUN:
Betegnelse på folkegruppe, geografisk område, tradisjon og musikkform fra Louisianna. Da den franske delen av Canada, kalt Acadia ble erobret av britene, flyktet svært mange franskspråkelige mennesker sørover og slo seg ned i sumpområdene i Lousianna, som den gang forsatt var en fransk koloni. I cajun musikken er tekstene som oftest på fransk, og i tilegg til sangen kjennetegnes musikken med mye bruk av fele og trekkspill. Valsetakt er ofte vanlig.
CHICAGO BLUES:
En bluesform som er en direkte etterkommer av delta bluesen. Harde tider i sørstatene under den annen verdenskrig brakte mange svarte fra Mississippi, Louisianna og Arkansas til storbyene i nord hvor det var industrijobber å få. Med på flyttelasset var også bluesen, som nå ble videreutviklet ved bruk av elektriske gitar, munnspill, piano, bass og trommer. Bluesen blei tyngere og mer kraftfull, og det er denne bluesen anført av størrelser som Muddy Waters og Howlin Wolfsom har vært de største forbilder for i moderne rock.
COMBO:
Et annet ord for et lite orkester. Et bluesband med tre medlemmer kan ofte bli kalt en blues-combo.
DELTA BLUES:
Bluesform som oppsto i bomullsområdene rundt Mississippi-deltaet. Regnes som ur-blusen med sin enkle form. Som oftest blir den fremført med akustisk sang og gitar og kanskje et munnspill. Missisippi John Hurt og Robert Johnson regnes som de store innen delta bluesen.
JUMP BLUES:
Sving blues som spilles med rask og forholdsvis sterkt markert rytme og som av den grunn gir publikum store problemer med å sitte stille.
MEMPHIS SOUND:
Betegnelse på det særegene lydbilde til musikk spilt inn i Memphis, som takket være Sam Phillips og Sun Records ble en viktig musikkby i sørstatene. Her ble etter hvert også Hi records og ikke minst velkjente Stax, 60 tallet viktigste R&B selskap dannet. Sam & Dave Booker T & The Mgs, Aretha Franklin og Wilson Pickett var alle med å danne denne særpregede stilen.
NEW ORLEANS SOUND:
Den type R&B man spilte i New Orleans på 50 tallet, spilte en viktig rolle i 50 talls rocken takket være Fats Domino og Little Richard. Sterkt markert rytmeseksjon, lett piano, blåsere, frisk elgitar og sang er vanlig i denne musikken. Professor Longhair og Dr John er to viktige artister i denne sjangeren.
SLIDEGITAR:
Gitarspill hvor gitaristen bruker en flaskehals (Bottelneck), et rør eller lignende over strengene på gitarhalsen, slik man også gjør med Hawaii-gitar eller steel-gitar. Svært vanlig å bruke i bluesen.
TEXAS BLUES:
Fellesbetegnelsen på bluesmusikken inspiret av den som i sin tid ble skapt på klubbene i Austin Texas. Bluesmusikken har mye av rockens elementer i seg, og er basert mye på elektrisk gitar og tildels raske låter. The Fabulus Thunderbirds er blant de fremste innen Texas bluesen.
TEX MEX:
Fellesbetegnelse på musikk som henter inspirasjon fra begge sider av grensa i Texas og Mexico. Musikken bærer i seg mye latin-inspirert rytme og i dag er Los Lobos en av de mest kjente banda innen Tex – Mex musikken
ZYDECO:
Cajun musikkens «svarte» avlegger. Zydeco musikken er ofte friskere og mer moderne i lydbilde enn cajun musikken. Clifton Chenier var en av legendene i Zydecomiljøet. Hans sønn C J Chenier fører arven videre.